Også i Norge kjennes hulemalerier, f.eks. Solsemhulen på Leka i Nord-Trøndelag, som fremstiller en rekke dansende mennesker.
De fleste norske hulemalerier tilhører yngre steinalder og slutter seg i motivvalg og idéinnhold til veideristningene
2.- Helleristninger
Jordbruksristninger med skip, mennesker og symboler. Skjeberg, Østfold.
Skip med hestehode og mannskapsstreker. Skjeberg, Østfold.
Helleristninger er bilder av mennesker, dyr, gjenstander og symboler av geometrisk eller mer abstrakt art som er hugd, skåret, slipt eller malt på bergflater, og av og til på løse steinblokker. Som regel finnes helleristningene på lokaliteter som ligger åpent i dagen, men mange forekomster – spesielt de malte – finnes også i huler eller under hellere.
De nordiske helleristningene hører til de mest motivrike og stilmessig sterkest varierte. De utgjør to hovedkomplekser: de såkalte veideristningene, knyttet tiljegernes kulturform i steinbrukende tid, og de som gjerne kallesjordbruksristninger. Disse har sin egentlige bakgrunn i bondens kultur og religionsform fra bronsealderen.
Veideristningene i Skandinavia er mest tallrikt representert på felter i Nord-Norge, blant annet i Alta, der det er registrert til sammen ca. 2000 enkeltfigurer fordelt på en rekke lokaliteter.
Omtrent det samme antall bilder og tegn er registrert i en trang fjordarm ved Vingen i Ytre Nordfjord.
For øvrig finnes det veidekunst på flere felter i Trøndelag, lenger sør på Vestlandet og i Øst-Norge.
For øvrig finnes det veidekunst på flere felter i Trøndelag, lenger sør på Vestlandet og i Øst-Norge.
Veideristningene gjengir stort sett dyr som hjort, elg og rein, men også bjørn, hval, sel, fisk og fugl.
Mennesket er et sjeldent motiv i veidekunsten, men noen ganger er likevel fangstscener, opptog og dans gjengitt. På enkelte felter er båter, gjenstander, åpenbart av symbolsk karakter, og enkelte geometriske tegn av ukjent betydning avbildet.
Uansett alder og motiver er det sjelden at figurene i veidekunsten danner sammenhengende scener og klare komposisjoner
Veidekunsten spenner over lange tidsrom og det er derfor en sterk variasjon i stil, størrelse og motivvalg.
 |
| Synnfjellet |
De antatt eldste bildene kan for en del skrive seg fra slutten av eldre steinalder. Disse er ofte monumentale og realistiske, slik at dyrets dimensjoner og særpreg er fremhevet på en fremragende måte.
De fleste ristningene er likevel yngre, nokså skjematiske i formen og har mindre dimensjoner. I motsetning til de rent naturalistiske bildene er kroppsflaten på disse figurene gjerne fylt med linjeskravering av forskjellig slag. Noen ganger er dyrets indre egenskaper således forsøkt gjengitt istilisert form. Så vel dette trekk, som endringen i stil og størrelse avspeiler trolig en utvikling over tid – antakelig også et visst skifte i trosgrunnlaget.
Dateringsproblemene er likevel vanskelige, og oppfatningene innenfor forskningen varierer. Det er likevel trolig at mange av feltene med skjematiske bilder skriver seg fra yngre steinalder og enkelte fra bronsealderen.
Sluttfasen for denne veidekunsten er preget av tiltagende stiloppløsning, og må etter alt å dømme de fleste steder ha funnet sted før jernalderensbegynnelse. Det er likevel et spørsmål om ikke enkelte billedgrupper, for eksempel i Alta, kan være laget en tid etter at veidefolk andre steder i Norden sluttet å lage helleristninger. Enten bildene skriver seg fra eldre steinalder eller de kan dateres til yngre tidsrom, har de vært laget som ledd i religiøse seremonier. De aller fleste feltene finnes nær gammel havstrand eller ved innsjøer og elver.
Noen ganger ligger lokalitetene nær kjente dyretrekk. På grunn av dette har det blant annet vært antatt at figurene har vært laget som ledd i en enkel jaktmagi. Ved å avbilde et dyr, fortrinnsvis der fangsten skulle foregå, skulle jegeren på dette vis lettere få has på sitt bytte. En slik tankegang er trolig for enkel, noe som blant annet de tallrike figurene av gjenstander, båter, geometriske symboler og dansende mennesker vitner om.
Trolig må vi regne med at det ligger en lang religiøs utvikling bak veidekunsten, der både en enkel magi og en mer sammensatt forestillingsverden er representert, alt i forhold til bildenes alder og egenart. Dessuten må vi regne med at de største feltene, slik som blant annet Alta, Ausevik, Vingen og Nämforsen, har vært steder der spredte jegergrupper samlet seg på bestemte tider til kultiske fester.
De såkalte jordbruksristningene i Skandinavia er først og fremst kjent fra en rekke felter i området Bohuslän – Østfold. Rike forekomster kjennes også fra Östergötland, Uppland, Rogaland og Trøndelag. Det finnes dessuten interessante forekomster i Danmark, særlig på Bornholm. For øvrig er det spredte lokaliteter med slike bergbilder langs deler av norskekysten nordover til Troms.
De ristningene det her dreier seg om, har stort sett en annen beliggenhet enn veidekunsten. De fleste og mest billedrike forekomstene finnes således på svaberg nær bosetningsområdene for bronsealderens jord- og februkende befolkning. Dette har noe feilaktig skapt begrepet jordbruksristninger.
Motivvalget er også stort sett et annet enn hos fangstfolkene. Den vanligste billedformen er nemlig skipet, gjerne utstyrt med såkalte mannskapsstreker. Slike figurer finnes overalt hvor denne ristningskunsten er kjent. For øvrig er også sirkler og spiraler – såkalte soltegn – vanlige symboler. Noe sjeldnere er bilder av mennesker, husdyr, hjort, trær, våpen, labyrinter, fotsåler, henderog lignende.
Mange av bildene i de sentrale ristningsområdene er ganske monumentale, opp til flere meter lange, og feltene er ofte sammensatt av en rekke forskjellige symboler. Enkelte ganger finnes således klart komponerte scener, som for eksempel kan se kamp, dans, prosesjoner og vognkjøring.
Som regel er likevel bronsealderens bergkunst monoton da det samme symbolet, gjerne båter eller et kretstegn, gjentas uten større variasjon, slik det er vanlig også i senere tiders religiøse symbolkunst. Det er nemlig ingen tvil om at bronsealder-ristningene avspeiler sin tids religiøse forestillinger og kultbruk. Det er tydelig at Solen og fruktbarheten må ha stått sentralt i denne trosformen. Flere bilder viser skip med soltegnet om bord, og enda vanligere er figurer som forestiller avlekraftige menn. Scener som forteller om pløying, kan også tyde på at det dreier seg om gjengivelser av ritualer i forbindelse med våronn og kornavl.
Fremstillinger av dans og opptog har også en klar kultisk karakter som kan vitne om dyrkelse av makter som rådde for årets grøde. Andre figurer som forestiller jakt på hjort, kamp til hest, bruk av vogn og lignende er vanskeligere å tyde, men også disse kan nok oppfattes som avbildninger av kultisk karakter.
Ved siden av å illustrere trekk ved en religionsform, har vi også i denne ristningskunsten en samtidsskildring av bronsealdermenneskets materielle verden. Bildene av vogner, arder, sverd, økser og båter er ofte klare gjengivelser av virkelige ting, noe sammenligninger med tilsvarende oldfunn fra samme tidsrom er beviser for. Vi må derfor ha lov til å regne med at bronsealderens bergkunst, som den steinbrukende jegers veidebilder, både er gjengivelser av religiøse forestillinger og – i alle fall til en viss grad – illustrasjoner hentet fra den materielle virkeligheten.
Kulturelt sett har imidlertid dette vært sider av samme sak; verken jegeren eller bonden har i de aktuelle tidsrom trukket noe klart skille mellom det åndelige og det materielle. Det at en rekke bilder i den skandinaviske bronsealderkunsten gjengir materielle ting, ikke minst våpen ogornamentale motiver, gjør det mulig å gi en forholdsvis sikker kronologiskfiksering av hele ristningskomplekset.
Tilsvarende former er således kjent fra tidens gravfunn, og noen ganger er visse motiver hugd inn som mønster på steinheller i gravkamre som kan dateres. Alle disse trekkene forteller at de såkalte jordbruksristningene sett under ett er laget i løpet av bronsealderen, en periode som vanligvis dateres til tiden mellom ca. 1500 og 500 f.Kr.
Impulser utenfra
Like lite som jegernes veidekunst er et isolert nordisk fenomen, er bondens bergkunst skapt og utviklet i Skandinavia uten impulser utenfra. Vi kjenner således gjennom litterære kilder til at mange av de samme symboler har vært brukt i oldtidens fruktbarhetskult, blant annet i Middelhavslandene. Viktigere er det likevel at nesten identiske motiver er avbildet for eksempel på spanske og italienske ristningsfelter, blant annet i Valcamonica. Bronsealderens ristningsfigurer bidrar dermed ikke bare til kunnskap om tidens religiøse forestillinger og materielle standard i deler av Skandinavia, men de er også et viktig vitnemål om kulturell kontakt mellom til dels fjerntliggende områder.
Hvorfor og når bondens bergkunst sluttet å få noen betydning, vet vi ikke. Det ser imidlertid ut til at skikken med å lage slike bilder i berg tok slutt på overgangen til tidlig jernalder. Trolig har gjennombruddet for en ny kulturform basert på et nytt metall både sør i Europa og i Norden ført med seg så sterke materielle og religiøse endringer at ristningskunsten mistet sin betydning de fleste steder.
De fleste ristningene er likevel yngre, nokså skjematiske i formen og har mindre dimensjoner. I motsetning til de rent naturalistiske bildene er kroppsflaten på disse figurene gjerne fylt med linjeskravering av forskjellig slag. Noen ganger er dyrets indre egenskaper således forsøkt gjengitt istilisert form. Så vel dette trekk, som endringen i stil og størrelse avspeiler trolig en utvikling over tid – antakelig også et visst skifte i trosgrunnlaget.
Dateringsproblemene er likevel vanskelige, og oppfatningene innenfor forskningen varierer. Det er likevel trolig at mange av feltene med skjematiske bilder skriver seg fra yngre steinalder og enkelte fra bronsealderen.
Sluttfasen for denne veidekunsten er preget av tiltagende stiloppløsning, og må etter alt å dømme de fleste steder ha funnet sted før jernalderensbegynnelse. Det er likevel et spørsmål om ikke enkelte billedgrupper, for eksempel i Alta, kan være laget en tid etter at veidefolk andre steder i Norden sluttet å lage helleristninger. Enten bildene skriver seg fra eldre steinalder eller de kan dateres til yngre tidsrom, har de vært laget som ledd i religiøse seremonier. De aller fleste feltene finnes nær gammel havstrand eller ved innsjøer og elver.
Noen ganger ligger lokalitetene nær kjente dyretrekk. På grunn av dette har det blant annet vært antatt at figurene har vært laget som ledd i en enkel jaktmagi. Ved å avbilde et dyr, fortrinnsvis der fangsten skulle foregå, skulle jegeren på dette vis lettere få has på sitt bytte. En slik tankegang er trolig for enkel, noe som blant annet de tallrike figurene av gjenstander, båter, geometriske symboler og dansende mennesker vitner om.
Trolig må vi regne med at det ligger en lang religiøs utvikling bak veidekunsten, der både en enkel magi og en mer sammensatt forestillingsverden er representert, alt i forhold til bildenes alder og egenart. Dessuten må vi regne med at de største feltene, slik som blant annet Alta, Ausevik, Vingen og Nämforsen, har vært steder der spredte jegergrupper samlet seg på bestemte tider til kultiske fester.
De såkalte jordbruksristningene i Skandinavia er først og fremst kjent fra en rekke felter i området Bohuslän – Østfold. Rike forekomster kjennes også fra Östergötland, Uppland, Rogaland og Trøndelag. Det finnes dessuten interessante forekomster i Danmark, særlig på Bornholm. For øvrig er det spredte lokaliteter med slike bergbilder langs deler av norskekysten nordover til Troms.
De ristningene det her dreier seg om, har stort sett en annen beliggenhet enn veidekunsten. De fleste og mest billedrike forekomstene finnes således på svaberg nær bosetningsområdene for bronsealderens jord- og februkende befolkning. Dette har noe feilaktig skapt begrepet jordbruksristninger.
Motivvalget er også stort sett et annet enn hos fangstfolkene. Den vanligste billedformen er nemlig skipet, gjerne utstyrt med såkalte mannskapsstreker. Slike figurer finnes overalt hvor denne ristningskunsten er kjent. For øvrig er også sirkler og spiraler – såkalte soltegn – vanlige symboler. Noe sjeldnere er bilder av mennesker, husdyr, hjort, trær, våpen, labyrinter, fotsåler, henderog lignende.
Mange av bildene i de sentrale ristningsområdene er ganske monumentale, opp til flere meter lange, og feltene er ofte sammensatt av en rekke forskjellige symboler. Enkelte ganger finnes således klart komponerte scener, som for eksempel kan se kamp, dans, prosesjoner og vognkjøring.
Som regel er likevel bronsealderens bergkunst monoton da det samme symbolet, gjerne båter eller et kretstegn, gjentas uten større variasjon, slik det er vanlig også i senere tiders religiøse symbolkunst. Det er nemlig ingen tvil om at bronsealder-ristningene avspeiler sin tids religiøse forestillinger og kultbruk. Det er tydelig at Solen og fruktbarheten må ha stått sentralt i denne trosformen. Flere bilder viser skip med soltegnet om bord, og enda vanligere er figurer som forestiller avlekraftige menn. Scener som forteller om pløying, kan også tyde på at det dreier seg om gjengivelser av ritualer i forbindelse med våronn og kornavl.
Fremstillinger av dans og opptog har også en klar kultisk karakter som kan vitne om dyrkelse av makter som rådde for årets grøde. Andre figurer som forestiller jakt på hjort, kamp til hest, bruk av vogn og lignende er vanskeligere å tyde, men også disse kan nok oppfattes som avbildninger av kultisk karakter.
Ved siden av å illustrere trekk ved en religionsform, har vi også i denne ristningskunsten en samtidsskildring av bronsealdermenneskets materielle verden. Bildene av vogner, arder, sverd, økser og båter er ofte klare gjengivelser av virkelige ting, noe sammenligninger med tilsvarende oldfunn fra samme tidsrom er beviser for. Vi må derfor ha lov til å regne med at bronsealderens bergkunst, som den steinbrukende jegers veidebilder, både er gjengivelser av religiøse forestillinger og – i alle fall til en viss grad – illustrasjoner hentet fra den materielle virkeligheten.
Kulturelt sett har imidlertid dette vært sider av samme sak; verken jegeren eller bonden har i de aktuelle tidsrom trukket noe klart skille mellom det åndelige og det materielle. Det at en rekke bilder i den skandinaviske bronsealderkunsten gjengir materielle ting, ikke minst våpen ogornamentale motiver, gjør det mulig å gi en forholdsvis sikker kronologiskfiksering av hele ristningskomplekset.
Tilsvarende former er således kjent fra tidens gravfunn, og noen ganger er visse motiver hugd inn som mønster på steinheller i gravkamre som kan dateres. Alle disse trekkene forteller at de såkalte jordbruksristningene sett under ett er laget i løpet av bronsealderen, en periode som vanligvis dateres til tiden mellom ca. 1500 og 500 f.Kr.
Impulser utenfra
Like lite som jegernes veidekunst er et isolert nordisk fenomen, er bondens bergkunst skapt og utviklet i Skandinavia uten impulser utenfra. Vi kjenner således gjennom litterære kilder til at mange av de samme symboler har vært brukt i oldtidens fruktbarhetskult, blant annet i Middelhavslandene. Viktigere er det likevel at nesten identiske motiver er avbildet for eksempel på spanske og italienske ristningsfelter, blant annet i Valcamonica. Bronsealderens ristningsfigurer bidrar dermed ikke bare til kunnskap om tidens religiøse forestillinger og materielle standard i deler av Skandinavia, men de er også et viktig vitnemål om kulturell kontakt mellom til dels fjerntliggende områder.
Hvorfor og når bondens bergkunst sluttet å få noen betydning, vet vi ikke. Det ser imidlertid ut til at skikken med å lage slike bilder i berg tok slutt på overgangen til tidlig jernalder. Trolig har gjennombruddet for en ny kulturform basert på et nytt metall både sør i Europa og i Norden ført med seg så sterke materielle og religiøse endringer at ristningskunsten mistet sin betydning de fleste steder.
3- Hellefunn
Hulefunn, i form av boplasslevninger etter menneskers opphold i huler og hellere forekommer allerede fra tidlig paleolittisk tid. I Europa blir hulebosetningen først vanlig under siste istid og i postglasial tid. Disse senpaleolittiske og mesolittiske hulefunn kan være meget rike og skriver seg fra sesongmessig bosetning gjennom lange tidsrom. Hulene ble også brukt som kultplasser, hvor man har bevart ypperlig utførte ristninger og malerier av jaktdyrene (se Altamira, Lascaux, Tassili, hulemalerier ogpaleolittisk kunst). Overalt i verden har man også senere og under de forskjelligste kultur- og samfunnsforhold benyttet huler til bosetning og kultplasser. I India har de ofte vært innrettet til templer; kristne kapeller kan være anlagt i huler og er da ofte viet erkeengelen Mikael .
Fra Norge kjennes en rekke hulefunn i kyststrøkene fra Vest-Agder og nordover. Mange av dem går tilbake til slutten av yngre steinalder, unntagelsesvis også lenger (se Vistehulen, Skipshelleren), og fortsetter ned gjennom bronsealder og eldre jernalder, til dels også senere (seSkjonghelleren). Disse hulene har vanligvis ikke vært brukt til fast bosetning, men som fangststasjoner, sjeldnere også som kultplasser (seSolsemhulen).
No hay comentarios:
Publicar un comentario