STEINALDEREN FORTSETTER.

Overgangen til bronsealder. Etter den svært funnrike Fosnakulturen inntreffer en heller funnfattig periode i steinalderen som har vært vanskelig for arkeologene på hele Vestlandet å få grep om. Perioden kalles for mellommesolitikum, og årsaken til funntørken er den såkalte Tapes-transgresjonen, dvs en økning i det relative havnivået som oversvømte og delvis ødela eller overleiret alle boplassene som lå under et visst høydenivå.

Mot slutten av eldre steinalder, også kalt senmesolitikum, ser vi en tendens til at boplassene ble større, noe som kan tyde på at folk over tid ble mer bofaste. I tillegg til store mengder redskap og avfall er det flere steder påvist tykke kulturlag. Noen virkelig bofasthet var det nok likevel ikke snakk om før et godt stykke ut i yngre steinalder og bronsealder, da folk begynte med husdyrhold og dyrking av jorden. Skogen ble ryddet for å gi rom for beiteland og dyrkningsjord, og det var slik det atlantiske lyngheilandskapet, som fortsatt preger kystlandskapet i Fræna, Eide og Averøy, begynte å tre frem.

Yngre steinalder (4000-1800 f.Kr.)

I yngre steinalder begynte man å ta i bruk skifer til å lage pilspisser, lansespisser og flåkniver.Bl.a. er det gjort funn av vakkert utformede spydspisser og kniver fra denne perioden på Bremsnes i Averøy. Med jordbrukskulturen kom også nye elementer som stridsøkser og sigder,dolker og slipte økser av flint. Nye flintslagningsteknikker som flatehogging og flateretusjering erstattet de gamle, og etter hvert begynte man så smått å lage redskaper og våpen av kopper.

Flintdolker og andre prestisjegjenstander av flint fra denne tiden kan med stor sikkerhet sies

å være importvarer, produsert av sørskandinaviske flintsmeder som har hatt sitt virke nær de

store bruddene. Selv ikke i de mest flintrike områdene av Norge hadde en flint av god nok

kvalitet verken til å lage dolker eller til å utvikle seg til å bli en fremragende flintsmed.

Bronsens inntog (1800-500 f.Kr.)
Selv i bronsealderen, etter at man begynte å blande kopper (90%) med tinn (10%) for å få en sterkere legering, fortsatte folk å bruke flint og annen egnet stein til å lage redskaper og våpen. Kunsten å lage steinredskaper nådde sitt høydepunkt i denne perioden, for så brått å dø ut. Bronsen var i begynnelsen først og fremst et overklassefenomen, og en stor del av gjenstandene var nok importert fra utlandet.

Kort om kystens gravskikker i steinalder, bronsealder og jernalder Det er ikke gjort funn av gravplasser fra eldre steinalder noe sted på Nordmøre. Dermed vet man lite om hvordan Fosnafolket gravla sine døde. Fra yngre steinalder er det som nevnt gjort gravfunn i huler og hellere, blant annet ved Bremsneshatten på Averøy, men det er først når vi kommer til bronsealderen gravfunnmengden blir markant. Bronsealderens overklasse satte tydelige spor etter seg i landskapet i form av gravhauger og gravrøyser på godt synlige steder i terrenget, ofte på knauser og høydedrag. Denne måten å gravlegge de døde på ble ført videre gjennom jernalderen og vikingtiden. Mange av røysene er synlige fra skipsleden og har fungert som seilingsmerker frem til nyere tid. Røysene fungerte også som viktige territoriemarkeringer for ætter, og for å signalisere krav på gård og grunn.