RAV-SMYKKER FRA YNGRE STEINALDER I MIDT-NORGE

En av Norges flotteste rav-smykker fra steinalderen er funnet i Midt-Norge. Heldige omstendigheter gjør at vi har funnopplysninger knyttet til alle funnene. Disse forteller oss at smykkene ble lagt i jorden intensjonelt, kanskje som offer eller som gravgaver. Smykkene kan dateres til yngre steinalder, og har blitt importert til Midt-Norge fra Danmark eller Baltikum, enten i form av råstoff eller ferdige smykker.

Hva er rav? Rav er herdet kvae (harpiks) fra nå utdødde nåletrær -spesielt Pinus succinifera-

For mange millioner år siden utsondret trærne kvae, som størknet, havnet i jorden og ble skylt ut i Østersjøen av elver. Under stormer ble bunnlagene i Østersjøen rotet opp, og ravet ble (og blir fortsatt) spredt langs kystene. Noen steder er det spesielt mye rav, f.eks. ved kysten av Jylland i Danmark. Det ravet vi finner i Midt-Norge er derfor høyst sannsynlig importert fra disse områdene.

Rav er et besnærende materiale, i dag som i steinalderen; det fremstår som en stein, det kan flyte i vann, og ved brenning avgir det en behagelig, røkelseslignende lukt. Om man gnir på rav dannes det statisk elektrisitet, som tiltrekker seg lette gjenstander som f.eks. hår, tørt løv og frø. Det greske ordet for rav er “elektron”, ordet «elektrisitet» betydde altså opprinnelig «rav-aktig». Kontakt med hud gjør at ravet holder seg blankt, mens det ved lagring blir matt. I motsetning til andre edle steiner er urent rav mer verdifullt enn rent; urenhetene består ofte av insekter som levde for mange millioner år siden. Det er til og med funnet rav med fjær fra dinosaurer.

Ravsmykket fra Linesøya

Linesøya ligger i Åfjord kommune i Sør-Trøndelag.

“5 hængesmykker af rav. Fire af dem ere kun lidet tildannede plader med hul i et hjørne eller ved den ene kant, deraf er et afbildet fig. 14; det femte har form af et svin med hullet anbragt øverst paa ryggen; bagbenet og halen ere afbrækkede. Stykket synes at være ganske enestaaende i sit slags. F. 2 alen dybt i jorden (formodentlig i en myr) under tørvstikning paa Linnes, Stoksundsogn i Bjørnør. Gave fra Hans K. Andreassen.”

Dette er det vi i dag vet om funnomstendighetene rundt et av Norges flotteste ravsmykker fra yngre steinalder. Teksten er fra 1881. Gården heter i dag Lines og ligger på Linesøya, Åfjord kommune i Sør-Trøndelag. Hvordan vet vi hvor gammelt smykket er? Og hvordan kan vi anta at smykkene ikke ganske enkelt er mistet?

Hva forteller selve teksten oss? Smykkene er av rav, som må ha blitt importert hit fra Danmark eller Baltikum via et kontaktnettverk. Om ravet har kommet opp hit som råstoff eller som ferdige smykker vet vi ikke. Trolig har man byttet til seg ravet/smykkene med andre kostbare varer, for eksempel pels fra dyr som fjellrev, ekorn, hare, bjørn og mår.

Karl Rygh, som skrev tilvekst-teksten for museet i 1881, beskriver dyrefiguren som enestående i sitt slag. Dette stemmer godt også i dag, selv om nyere funn nyanserer dette bildet noe. Smykkene ble funnet 2 alen (1 alen = 62,75 cm) dypt i myrjord. Våtmarksområder vet vi har vært benyttet som offersteder fra yngre steinalder av. Det at flere verdifulle og fortsatt fullt brukbare gjenstander blir funnet sammen på denne måten, gjør det lite sannsynlig at de er mistet.

Smykkene i seg selv avslører mer; alle bitene har en tildannet form, og alle er boret hull i. Formen på hullene er slik den blir når man borer med et flint-bor; det er bredest i begynnelsen og smalest der man stopper boringen. Om man borer med metall, vil hullet ha en jevn tykkelse hele veien igjennom. Dette gjør en datering til en tid hvor metall ikke var tilgjengelig, altså steinalder, mest sannsynlig.

Bjørnen sett fra begge sider. På bildet til venstre er de mislykkede boringsforsøkene synlige. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

Dyrefiguren har et hull boret i ryggen. Det at hullet havnet på ryggen av dyrefiguren var ikke slik det var planlagt i utgangspunktet. Dette kan vi se fordi det er forsøkt boret et hull i snuten, uten hell. Når en flis skavet av under boringen, ble forsøket oppgitt. I bakdelen knakk en stor bit av under boringsforsøket. Tilslutt har det lyktes å bore hull i ryggen. Det at man har valgt å fortsette boreforsøkene, på tross av at de tidligere forsøkene til dels ødela formen på dyret, viser at smykket har vært oppfattet som meget verdifullt.

De andre fire smykkene er ujevnt formet. Alle fire bærer preg av opprinnelig å ha hatt en annen form, fordi det er synlige rester etter gamle hull, og etter mer eller mindre utglattede bruddkanter. To av de plateformede stykkene (øverst på hver sin side på bildet) mente arkeolog Theodor Pettersen kan ha vært halvmåneformet i utgangspunktet. Ved brudd har de blitt redusert til mindre stykker hvor det har blitt boret nye hull.


Andre funn av ravsmykker fra steinalder i Midt-Norge:


Nettopp halvmåneformen er kjent fra et ravsmykke fra Mevollan i Aukra kommune, Møre og Romsdal. Theodor Pettersen mener at et annet smykkefunn i rav fra gården Nerbøen i samme kommune opprinnelig også hadde vært halvmåneformet
 Begge disse smykkene ble i likhet med smykket med dyrefiguren også funnet på minst en halv meters dyp i myrjord.
Smykkene ble funnet liggende i en krets på omtrent en halvmeter i tverrmål. Halvmåneformen er altså kjent i området, ikke bare i rav, men også i bein. Denne informasjonen sannsynliggjør ytterligere at ravsmykkene fra Linesøya kan dateres til yngre steinalder.
Vi vet at man gjennom hele steinalderen har samlet rav rundt Østersjøen, spesielt i yngre steinalder. Det er fra denne perioden man har de største funnene med ravperler fra bl.a. Danmark. På samme måte som med steinøkser fra yngre steinalder, ble store mengder ravsmykker lagt ned i graver og som ofre i innsjøer og myrer. For eksempel ble det funnet hele 13000 ravperler i en myr ved Mollerup i Salling. Ravsmykkene fra steinalder som er funnet i forbindelse med utgravinger her i Midt-Norge, er i begge tilfellene funnet på boplasser som dateres til yngre steinalder.

Smykker som språk

Det å bruke smykker kun som pynt var nok ikke ukjent i steinalderen. Ravets store materielle verdi og fysiske egenskaper gjør det likevel naturlig å se for seg at disse smykkene i tillegg til det rent dekorative var ansett som noe helt spesielt. Etnografiske studier bidrar med rikelige bevis for at smykker, i denne sammenhengen gjerne kalt amuletter, kan være gjenstander med symbolsk mening. Amuletter har vært brukt for å avverge ulykke og fare, for å motvirke eller viderekoble effektene av overnaturlige krefter, og for å bringe lykke og styrke.
Smykkene kan også være del av et kommunikasjonssystem: smykker båret på kroppen representerer et middel til å formidle sosial informasjon til andre individer innen og på tvers av grupper gjennom et felles symbolsk språk. Innad i en gruppe kan man for eksempel formidle hvilken status eller rolle man har, utad kan man signalisere hvilken gruppe man tilhører, forutsatt at de andre menneskene kjenner og forstår innholdet i symbolene. Nøyaktig hva steinaldermenneskene i Midt-Norge har ønsket å kommunisere til andre mennesker eller grupper med disse smykkene vet vi ikke. Men det er sannsynlig at smykkene har inngått i et kommunikasjons-system som har dekket et større geografisk område, kanskje helt ned til Baltikum.

Hvilket dyr?

Det som fortsatt står som et åpent spørsmål, er hvilket dyr som er fremstilt i ravsmykket fra Lines. I tilvekst-teksten er svin foreslått, andre arkeologer har i foreslått elg eller bjørn. Hva tror du?