Eldre og yngre steinalder

ELDRE STEINALDER

Norge blir isfritt.

Nord- Europa har flere ganger vært dekket av tykke islag gjennom lange perioder. Mellom istidene har det vært tider som har vært gode klimatiske forhold for planter og dyr. På kontinentet er det funnet spor etter fire istider, mens det i Norge bare er bevart rester fra to. Man tror at de fire istidene har strukket seg over en million år, og den siste nedisingen startet trolig for omkring 70 000 år sidenFor ca 16 000 år før vår tidsregning hadde isen nådd sin største utbredelse og da var hele Norden dekket med is. Man tror at fra Sør- Norge til England, og utenfor Nord- Norge lå iskanten ut mot det dype Norskehavet. Isen var trolig flere tusen meter tykk, og det veldige presset trykket landet ned.

Ettersom klimaet stadig ble mildere, ble store landområder i isens utkant frilagt. Men i enkelte perioder forverret klimaet seg, breen begynte å sige utover og erobre landet på nytt. Den siste av varmeperiodene før isens grep på Skandinavia endelig ble brutt, kalles Allerødtiden.

Rundt år 8000 f.Kr var isen definitivt slutt. Etter dette fulgte den tusenårige preboreale perioden hvor klimaet stadig ble bedre, og isen smeltet hurtig. 

Bjørk og furuskog rykket inn på de tidligere tundraområder, og det rent arktiske vegetasjonsbelte ble forskjøvet nordover.

På denne tiden hevet landet Norge seg hurtig ettersom breen forsvant, men samtidig førte de enorme smeltevannsmengdene til at havet steg. I sør foregikk landstigningen hurtigere enn havstigningen, og hele den sørlige delen av Nordsjøen var fremdeles fastland, og det var bare en smal havarm langs Norskerenna som skilte Norge fra kontinentet. Langs breen var ikke landhevningen så sterk, og havet dekket det som senere skulle bli Øst- Norge. En stor havarm strakte seg via Oslofjorden og helt opp til Mjøsa. ( Norgeshistorie, Forhistorien til ca 800: 26- 27; Bente Magnus og Bjørn Myhre)

De første bosetningene i Norge

Man tror at den første innvandringen til Norge fra sør kunne skje via tre veier: over Norskerenna, via øyene i den vestsvenske skjærgården eller over det smale sundet i Mellom Sverige og inn i Øst- Norge. Det var også en vestre innvandringsvei. Over Norskerenna hadde planter og trær kommet fra Sørvest- Norge allerede i den eldste avsmeltingsperioden omkring 13 000 f.Kr og man vet med sikkerhet at reinsdyra fantes på Vestlandet omkring 10 500 år f.Kr.

For mennesker med kystbundet kultur og som konsentrerte sin økonomi mest om de store havdyrene, samt fugl og fisk, måtte den vestsvenske skjærgården ha gitt rike muligheter, og etter hvert som øyer og senere fastland dukket opp fra havet i Øst- Norge, må disse ha blitt naturlige mål.

Menneskene som kom til Norge, kunne teoretisk også kommet til norskekysten nordfra. Rundt Kolahalvøya og kysten langs Finmark og Troms hadde det vært bart land selv i den kaldeste klimaperioden mellom 9000 og 8000 f.Kr. Arkeologene trodde tidligere at Komsa- kulturen i Finmark representerte den eldste bosetning i Norge. Dette blir i dag avvist fordi det ikke er funnet spor etter mennesker i Nord- Finland og Nord- Russland fra så langt tilbake i tid. Man tror at innvandringen i Nord har kommet fra innvandringsveien i Midt- Sverige og at folk vandret nordover langs norskekysten. 

Komsa- funnene viser stor likhet med steinalderfunnene som er gjort langs kysten lenger sør i landet, og dette underbygger teorien om at folk har kommet sørfra og forflyttet seg nordover.

Bosetningshistorie blir av arkeologer sett på som et kjempedigert puslespill. I 1988- 1990 ble det lagt en ny bit til bildet av den tidligste bosetningen i Norge. I kulturbeitet til gården Galta lengst nordvest på Rennesøy i Rogaland ble det fra 16- 20 meter over dagens havnivå funnet flere flintredskaper og flintavslag. Dette fortalte at stedet var blitt besøkt av fangstfolk for mer enn 10 000 år siden. Funnet er gjort over et spredt område og hvor flinten er funnet spredt fra bunn til topp i et metertykt lag av grus. Boplassen er på ett aller annet tidspunkt blitt oversvømt av vann, og gjenstandene har antageligvis gradvis blitt rotet inn i grusen av bølgene. Vi må 10- 11 000 år tilbake i tid med et så høyt havnivå at det har påvirket boplassen. Man tror at menneskene som har lagt fra seg flinten på Galta, må ha hatt sitt opphold der en gang mellom 9500- 8400- tallet f. Kr. Dette gjør Galta- boplassen til en av de eldste sikre boplassene vi kjenner. (Norges Historie; Fra jeger til bonde- inntil 800 e. Kr. : 21; Aschehougs) 

Flere av de tidligste boplassene vi kjenner er etter kystens jegere og fiskere. De er funnet på østsiden av Oslofjorden, på øyene utenfor Bergen, på Møre og på trøndelagskysten, på Helgeland og langs kysten fra Tromsø til Kolahalvøya. De sørligste funnene er samlet under betegnelsen ”Fosna- kulturen”, etter et funnsted ved Kristiansund, mens de nordligste funnene kalles ”Komsa- kulturen”. (se ovenfor) etter boplasser ved Komsafjellet i Alta.

Etter som isen forsvant, forandret landskapet seg raskt. Lavlandet ble dekket av åpen bjørkeskog, og på grunn av den gunstige klimaperioden mellom 7000- 6000 år f.Kr bredde furu og hassel seg og fortrengte delvis bjørkeskogen. Skogen ble så tett at det bare var ytterst langs kysten og på fjellet det var åpent og fritt.

Menneskene la sine bosteder nær strandkanten, og i dag finner man de eldste langt inne på land. Man sier gjerne at jo høyere over havet boplassen ligger, desto eldre er den.

Kravet til en god boplass forandret seg lite. Både de som bosatte seg på øyene og de som bosatte seg på fastlandet foretrakk å bo lengst ut mot havet. Det å bo ved havet var værhardt og derfor slo menneskene seg som regel ned i smådaler for å få ly for stormer og hardt vær. Ved å bo ved havet, var det kort vei med båt ut til fiske og til gode jaktplasser for sel og fugl. 

I Finmark kan det se ut som at boplassene har vært relativt store. Her er det funnet flere gjenstander enn på andre boplasser.

Rundt 7000 f.Kr som kalles boreal- tid var hele kysten befolket med mennesker med en temmelig ensartet kulturform.

  Fosna- jegere i sør, Komsa- jegere i nord. 

I de neste 3000 årene skjer det store forandringer langs kysten og i fjellet. Det er fra tidlig i denne perioden funnet helt andre redskaper enn det som var vanlig å bruke av Fosna- folk og Komsa- Folk. 

Karakteristisk for funnene fra denne tida, er at det fra de nye boplassene, kanskje helt fra 6500 f.Kr ble funnet store økser som var laget av lokale bergarter. De eldste er grove og bare delvis tilslipt, og de yngre er prikkhogd. Det at noe er prikkhogd vil si at redskapen er tillagd ved hjelp av små lette slag mot emnet. Disse øksene er funnet langs hele kysten mellom Østfold i sør til Nordland i nord.

Hva menneskene har brukt øksene til, om det er brukt til redskap for å gå på jakt med, eller om det er brukt til våpen, vet vi lite om. ( Norgeshistorie, Forhistorien til ca 800: 42; Bente Magnus og Bjørn Myhre)

Senere skjer det flere endringer i redskapsinventar og produksjonsteknikk. Menneskene var trolig organisert i små grupper som stod i nær kontakt med hverandre, og nye ideer og ny kunnskap ble utvekslet mellom gruppene. Nye folkegrupper overtar territoriene til Fosna- jegerne. Bosetningen var svært spredt, det var muligheter for små grupper å forflytte seg til ubebodde plasser i nærheten for å bosette seg der. ( Norgeshistorie, Forhistorien til ca 800: 42; Bente Magnus og Bjørn Myhre)

Materialet vi har om bosetting fra seinmiddelalderen er magert. Vi vet lite om hvordan menneskene så ut og hvordan de levde. Det er foreløpig bare funnet rester av to skjelett som er fra eldre steinalder, på Bleivik ved Haugesund og fra Vistehola på Jæren. Skjelettet fra Bleivik ved Haugesund ble funnet i 1952 og er rester etter en mann på ca. 60 år med en kroppshøyde på 160 cm. Siden man til nå bare har to skjelett fra eldre seinmiddelalder kan det være vanskelig å si noe eksakt om hvordan menneskene levde på den tiden. Man tror at menneskene delte seg i smågrupper, at de beveget seg over store områder og at de oppholdt seg relativt kort tid på hvert sted. ( Norgeshistorie, Forhistorien til ca 800: 55-56; Bente Magnus og Bjørn Myhre)

YNGRE STEINALDER

Fra 4000- 2800 f.Kr

I yngre steinalder skjer det en stor revolusjon som strekker seg over flere tusen år. Folk begynner å holde husdyr og dyrke korn. Dette gjør at samfunnet som menneskene bor i forandrer seg drastisk. Korn ble en handelsvare og menneskene brukte kornet til å bytte til seg andre varer. Kornproduksjonen gjorde at det ble en fastere bosetting der hvor folk dyrket jorda. Flere mennesker kunne bo innenfor samme område og områdene ble mindre enn de hadde vært tidligere. Det ble en folkevekst og kornproduksjonen gav grunnlag for nye måter å organisere samfunnet på. På denne tiden ble det opprettet høvdingdømmer og stater.

Utviklingen gikk sent i Norge og når kunnskapen om jordbruket nådde Norge ca. 4000 f.Kr, hadde kunnskapen om jordbruket vært kjent i land som Iran og Irak i et par tusen år. Og da hadde så vidt de første jegerfolket trengt fram til Norge.

Man har to teorier på hvordan jordbruket kom til Norge, den ene er at menneskene som bodde i Norge fikk kjennskap til jordbruket via naboene sine i sør og gradvis gikk over til å drive jordbruk, den andre teorien er at flere bønder fra sørlige landskaper tok med seg husdyr, såkorn og de spesielle kunnskapene sine og begynte å trekke nordover. De aller første sporene etter jordbruk i Norge har vi etter jordbruk i Sør- Norge. I søndre del av Østfold og Vestfold har man funnet blomsterstøv av korn og ugress som sannsynlig er fra ca. 4000 år f. Kr. Det er også gjort funn av spor etter ugress og beiteplanter på helgøya ved Mjøsa og på vestlandskysten utenfor Bergen, men de aller tydeligste tegnene er funnet i Oslofjordsområdet. Som i Danmark har det her vært en tilbakegang for almen, og dette kan bety at dette treslaget ble brukt til dyrefor. Man tror kanskje at de første jordbrukerne i Norge var Nøstvet- jegere, som på grunn av sin kontakt med traktbegerfolk i Sør- Sverige lærte seg å dyrke korn og holde husdyr. Dette har senere spredt seg til Sørlandet og Sørvestlandet. På grunn av at menneskene i Norge hadde drevet som samlere og med fangst og fiske så lenge, hadde det første jordbruket som var her i landet liten innvirkning på skogen. ( Norgeshistorie, Forhistorien til ca 800: 62-66; Bente Magnus og Bjørn Myhre)

Man tror at kort tid etter 4000 f. kr begynte en del bønder å trekke vestover. De har mest sannsynlig forflyttet seg langs sørlandskysten fra Oslofjorden og har kommet til Sørvest- Norge og slått seg ned der det var jord til åker og beite. Når løvskogen var nedbrent og jorda utpint, flyttet de videre. En annen teori er at jordbruket ble kjent på Vestlandet via Jylland. Det er lite vi vet om de første bøndene på Vestlandet, det er ikke funnet verken boplasser eller graver. Det er riktig nok funnet økser der, men flere arkeologer mener, at dette kan være økser som jegere som bodde der har byttet til seg. For jegerne passet det bedre å holde husdyr enn å dyrke korn, så det er stor sannsynlighet for at husdyrehold slo igjennom over store områder. Korndyrking ble nok sett på som en større forandring i livsformen fordi det krevde en mer bofast tilværelse. ( Norgeshistorie, Forhistorien til ca 800: 66-67; Bente Magnus og Bjørn Myhre)

Det er funnet flere bostedsplasser fra yngre steinalder. Fra denne tiden kjenner vi en åpen boplass på Straume på Radøy nordvest for Bergen. Landskapet i ytre Nordhordaland er oppdelt i en mengde sund og fjorder, hvor flo og fjære ofte skaper stor strøm. Her var det gode fiskeplasser hvor folk slo seg ned, og det er her det er funnet en mengde boplasser fra første midtre del av yngre steinalder, blant annet Straume som den viktigste. Man tror at det har bodd mennesker på Straume i nesten to tusen år, fra ca 4000- 2000 f.Kr. Dette tror man fordi at den viktigste boplassen på Straume har et kulturlag som er opptil halvannen meter tykt. De første som slo seg ned her, var trolig etterkommere av Nøstvet- jegerne. De brukte grønnsteinsøkser og flinteggspyd som var vanlig å bruke i seinmiddelalderen. Senere lærte de seg å lage steinøkser som ble vanlig i yngre steinalder. De lærte seg også teknikken med å slå store flekker og lange tangepiler av slike flekker. De hadde lite flint, så de begynte å bruke skifer som pilspisser.

I en myr noen kilometer fra boplassen på Straume, er det funnet blomsterstøv etter ugress fra ca. 4000 år f. Kr som vokste og trivdes der. Men blomsterstøv fra korndyrking er bare funnet fra ca 2000 år f. Kr. Dette viser at fangstfolket som bodde på Vestlandet begynte tidlig med tamdyrhold, men at de først og fremst livnærte seg av fangst og fiske. Ku og sau hadde de for å sikre seg mat i dårlige sesonger. Det tykke kulturlaget som er funnet i Straume vitner om at folk begynte å bli mer bofaste, og at de på grunn av husdyrhold ikke trengte å flytte fra det ene fangst- og fiskeplassen til det andre ettersom årstidene vekslet. Det skulle gå enda et par tusen år før denne landsdelen ble bosatt av bønder. 

I den første jordbruksfasen, kan det se ut som om antallet i boplasser øker sterkt. Fra Oslofjorden til Mørekysten er det funnet mange boplasser av samme karakter som på Straume. Samtidig blir boplassene større, og flere gjenstander er bevart derfra. Forklaringen på hvorfor boplassene på denne tiden ble større kan forklares med, at det med husdyrhold og jordbruk ble mulig å fø en større befolkning enn tidligere. Bosettingene ble sannsynligvis av samme grunn, også tettere. 

På denne tida bodde fangstfolk fremdeles i huler og hellere og på åpne boplasser, og som i slutten av eldre steinalder er det sannsynlig at de fremdeles flyttet mellom de forskjellige boplasstypene. Jakt og fangstmuligheter var med på å bestemte dette. Andre steder bodde de mer permanent, og dette var som regel bønder som drev med jordbruk og fehold. 

Bondekulturen ved Oslofjorden ser ut til å ha holdt seg i flere hundre år. Oppdagelsen av tidligere gravanlegg, forteller oss at enkelte grupper bønder hadde tatt over traktbegerkulturens redskaper og erverv, og siden dens religion og gravskikk. Det er i Skjeberg i Østfold en storsteinsgrav, en dysse som er gravd ut på nytt, hvor fem store steiner har dannet veggene i gravkammeret som var dekket av en stor steinblokk. Man tror at gravsteinene delvis har vært dekket av en jordhaug, og at bare en smal gang har ført inn i kammeret. Dysser ble brukt til fellesbegravelser for en slekt som holdt til i området rundt omkring. På Skjeberg ble det funnet skår av flere leirkar, blant annet traktbegre og fotskåler som er rester etter ofringer eller gravgaver i kammeret.

Ved innseilingen til Drammensfjorden ved Hurumlandet er det i den senere tid gjort undersøkelser av rester av en lignende dysse. Man tror at det kort tid etter 3500 f. Kr kan ha stått en liten samling av storsteinsgraver der, som kan ha vært en sosial og religiøs samlingsplass for midtre del av Oslofjordsområdet. Etter disse viktige funnene, tror arkeologene nå, at bondesamfunnet må ha vært bedre organisert, enn de tidligere hadde antatt. 

Slutten av yngre steinaldertid, rundt 2800 f. Kr blir betegnet som en brytningstid. Over hele Europa finner man flere fellestrekk., også i Norge. Karakteristisk for denne brytningstiden, er forandringen som skjer med keramikktypene, økseformer og gravskikker. Leirkarene får en spesiell begerform og en karakteristisk dekor med blant annet avtrykk av forskjellige snorer. Man har funnet elegante stridsøkser av stein. Vi vet ikke om disse øksene er brukt som våpen eller verdighetstegn. Det som er mest karakteristisk med gravene på denne tiden, er at man har begynt å gravlegge sine døde i enkeltgraver. Disse nye kulturtrekkene, ser ut til å ha spredt seg svært hurtig. Forskerne mener, at en av forklaringene kan være at stridbare nomadestammer som var brutt opp fra Sør- Russland hadde vandret raskt over det Europeiske kontinent, hadde vært så sterke at de overalt hvor de kom, underla seg de eksisterende bondesamfunn. Når de så kunne spre seg så raskt, kan dette skyldes at de hadde hester, noe som var ukjent der hvor de kom. 

Denne teorien har også vært brukt, for å forklare språkhistoriske problemer. Over hele Europa, fra Norge til Hellas, og helt til Iran og India snakket folk beslektede språk.

Det er først og fremst funnet av øksene som gjør det mulig å spore den nye kulturutviklingen i Norge Stridsøksene som er funnet, er laget av lokale bergarter. Tynne, slipte og polerte økser som neppe har vært brukt til redskap, er trolig vært bert av mannen som verdighetstegn, mens folk fortsatt brukte flint og stein til å lage redskap med. Man tror at de nye trekkene har kommet fra Sør- Sverige. Dette viser særlig gravene med dens gravutorming, som er nesten identiske med det svenske mønsteret. Den døde ble gravlagt i sovestilling med opptrukne knær, i trekiste som ble satt ned i en grop i bakken. Nær hodet plasserte man mannens stridsøks eller kvinnens smykker, ved fotenden ble det plassert et leirkar. Man vet ikke hva disse leirkarene inneholdt, men det var trolig mat. Leirkarene som er funnet, har den samme formen som de som er funnet i Sverige. I Norge er det funnet seks sikre graver, fem ved Oslofjorden og en i Trønderlag. I tillegg er det gjort flere enkeltfunn som ikke kan nyttes til noen bestemt grav eller boplass. 

Det er funnet flere åpne boplasser av lignende karakter som Straume vest for Bergen. Det er funnet et stort antall langs kysten av Vestlandet og Sørlandet. Særlig på Jæren har bosetningen vært stor. Langs fiskerike elver som Figgjo og Håelva har boplassene ligget så tett at hele området er blitt kalt for ”flintmarker” på grunn av de mange funnene. 

Utenfor Fredrikstad ved Rødsmyra på Kråkerøy, har folk holdt til i lune viker og bukter, hvor de har kunnet fiske og drive jakt på sel i sjøen utenfor og på skogsdyr inne på øya. Hvete, bygg og hirse ble dyrket på de solvarme bakkene, og kyr beitet rundt boplassen der folk bodde i små, lave hytter. Hyttene hadde et særegent utseende. De var rektangulære eller ovale med tak ble holdt oppe av stolper og hadde vegger av kvister og greiner som var klint inn med leire. Noen av hyttene, hadde også brolagt gulv av småstein.

På Kråkerøy- boplassen var næringsgrunnlaget så allsidig at folk kunne bo fast på samme sted over lengre tid. Mennene kunne dra på korte jakt- og fiskerturer, mens kvinner og barn passet dyr og åker.