Fosnakulturen i steinalderen

Fosnakulturen, eller Fosnatradisjonen, er samlebegrepet på de eldste funnene fra steinalderen som

er gjort i Norge. 

  Geologen og arkeologen Anders Nummedal var den som gjorde de aller første flintfunnene fra denne tradisjonen, ved Voldvatnet i Kristiansund, i 1909. 

Han ga funnkomplekset navnet Fosnakulturen etter det opprinnelige navnet på Kristiansund – ladestedet Lille-Fosen.

Folket som kom til kystområdene våre for ca 11000 år siden, etter siste istid, kom fra sør, fra det som i dag er Nord-Tyskland, Danmark og Skåne. Mest sannsynlig kom de i skinnbåter (umiaker).

Under siste istid var store deler av Nord-Europa dekket av en kilometertykk innlandsis. Enorme vannmengder var bundet opp i ismassene, og da isen smeltet, fosset smeltevannet ut i havet og oversvømte store landområder. Men samtidig lettet det enorme presset fra innlandsisen over Norge og Sverige, og landet begynte sakte å heve seg igjen. Den relative landhevningen siden istiden har vært størst i innlandet der presset fra isen var størst, mens den her ute ved kysten i vårt område er på omkring 30-40 m. Dette innebærer at Fosnakulturens boplasser, som ble anlagt i strandkanten, i dag befinner seg mange meter over havflaten, og ofte langt inn i landet.

Det som kjennetegner (bære preg av )funnene fra Fosnakulturen og eldre steinalder, er redskap og utstyr i flint. Flinten ble fraktet til kysten vår innefrosset i drivis, og spredt på strendene etter hvert som isen smeltet. Flinten var spesielt godt egnet som materiale i våpen og redskaper, på grunn

av hardheten og den skarpe kanten man får når steinen deles.

Fosnafolket var et nomadisk folk, som flyttet rundt i tråd med sesongenes variasjon på ressurstilgang.

Folket livnærte seg både av jakt, fangst og fiske.

De fleste boplassene var små, og boligene besto av lavvolignede telt med teltduk av skinn. Også

huler og hellere ble brukt som bosted og gravplass fra steinalderen til langt opp i jernalder.

Tidligere kjente man bare til Fosnafunn fra kysten, men de siste tiårene har det også dukket

opp et betydelig antall boplasser i høyfjellet, først og fremst langs strendene til fjellvann. Dette

forteller oss at menneskene helt fra den eldste pionerfasen i perioder forlot kysten for å jakte

på reinsdyr.

Etter Nummedals oppsiktsvekkende første funn ved Voldvatnet i 1909 er det gjort mange flere

og rike funn etter Fosnakulturen, både i Kristiansund, på Nordmøre for øvrig, og i Romsdal.

Ved Bremsneshatten på Averøy er det påvist omkring 25 steinalderboplasser over et relativt begrenset område, flesteparten av funnene gjort av Nummedal i 1910.

De siste årene har det foregått omfattende registreringer og utgravninger flere steder, og både ved Kvernberget i Kristiansund, Hestvikholmene i Averøy, Tjeldbergodden i Aure og Nyhamna i

Aukra er det gjort viktige funn som kaster nytt lys over denne eldste bosetningsfasen.

 DE FØRSTE MENNESKENE – de eldste funnene

De første menneskene som beveget seg nordover langs norskekysten for omkring 11000 år

siden var jegere og fangstfolk på jakt etter rein, sel og fisk. 

  Den siste store istiden, som hadde begynt ca 100000 år tidligere, hadde kulminert – isen var i ferd med å trekke seg helt tilbake, og blottlagt var et goldt og ugjestmildt landskap med blankskurte berg og store mengder stein og løsmasser.

I løpet av istiden hadde det vært flere varmere perioder da isfronten hadde trukket seg tilbake,

før den atter rykket fram igjen. Utstrekningen -extensión-  på isdekket varierte med andre ord en del gjennom disse 100000 årene, men for 18-20000 år siden var innlandsisen på sitt aller mektigste, og store deler av Nord-Europa var dekket av en tykk iskappe. 

Norge var fullstendig dekket av is, kanskje med unntak av noen få høye fjelltopper, eller nunataker, og det opptil 3 km tykke isdekket strakte seg langt ut over kontinentalsokkelen og ut i havet. Enorme krefter var i arbeid, og det er isbreenes skuring som har formet dagens norske landskap med fjorder, vidder og U-daler.

Under en varmeperiode kalt Allerød helt mot slutten av istiden for 14-13000 år siden, trakk breene seg kraftig tilbake, for så å gjøre et nytt fremstøt i perioden like etter, kalt Yngre Dryas. Denne tusenårige kuldeperioden varte frem til istidens slutt, men selv under denne perioden med kraftige brefremstøt fantes det isfrie områder med arktisk vegetasjon og fauna helt ytterst på kysten.

I perioden fra omkring 11000-10000 før nåtid, kalt Preboreal tid, steg- stigge, steg, stegget- elevarse, subir-  temperaturen raskt og klimaet var svært ustabilt. Det skulle likevel drøye ytterligere 1000 år før de siste restene av innlandsisen var borte. Parallelt med nedsmeltingen av isrestene utviklet imidlertid vegetasjonen seg raskt, og det tok ikke mange hundreårene før den arktiske krattvegetasjonen var avløst av bjørkeskog med innslag av furu og hassel. Dette ga igjen grunnlag for utvikling av et rikt dyreliv.

Det er gjort en rekke arkeologiske funn fra det første tusenåret etter istiden, og så langt tyder alt på at det meste av norskekysten ble befolket innenfor et svært kort tidsrom – kanskje bare noen tiår. Hvor mange mennesker det totalt kan ha vært snakk om er vanskelig å si, men studier av fangstfolk som levde under tilsvarende forhold frem til moderne tid antyder at befolkningstettheten har vært lav.

Redskapene som disse pionerinnbyggerne brukte var laget av stein, av flint spesielt. Flint er et hardt og finkornet mineral, bestående av kvarts og kalsedon. Den kan bli ufattelig skarp og er uovertruffen til produksjon av kniver og andre våpen og redskaper som måtte ha en kvass odd og egg. Flint finnes ikke som naturforekomst i Norge, men under istiden ble store mengder flintknoller fastfrosset i drivis transportert fra Danmark og Baltikum til norskekysten. Det finnes gode alternativer til flint i den norske naturen, som for eksempel bergkrystall, chert og finkornet kvartsitt. Et problem er imidlertid å finne store stykker med god kvalitet – enklere er det å plukke passende emner i flint rett på stranden. 

Redskapene som er funnet fra denne første innvandringstiden er like over hele landet, og teknologien eller måten redskapene har blitt laget på er mer eller mindre den samme. Funnmaterialet i Norge er også til forveksling (å forveksle, confundir )  likt det en finner på svenske, danske og nordtyske boplasser fra samme tidsperiode. Funnene fra Troms og Finnmark skiller seg ut ved at en her har brukt lokale steintyper i stedet for flint som i liten grad har blitt transportert så langt nord.

Blant arkeologer og i museumsverdenen er det selvsagt stor prestisje knyttet til det å kunne oppvise de eldste funnene, samtidig som det også er stas for folk å kunne vise til at de kommer fra det stedet hvor de første pionerene valgte å slå seg ned. Imidlertid viser nyere funn og karbon 14-dateringer (se faktaboks) at hele norskekysten ble bosatt i løpet av så kort tid at det blir nærmest umulig å avgjøre akkurat hvor folk først satte sine bein eller landet sine båter.  

Mye mer spennende er det da å prøve å finne ut hvem disse menneskene var og hvordan de levde!

Når kom menneskene, og hvor kom de fra?

Spørsmålet om hvor pionerene kom fra har vært mye diskutert innen steinalderforskningen, og det har vært lansert mange og til dels fantasifulle teorier om dette.

 I dag er det imidlertid bredenighet om at folket kom fra sør, fra det som i dag er Nord-Tyskland, Danmark og Skåne, og funn fra den sørlige delen av Nordsjøen viser at det også levde folk her ved slutten av siste istid.

Noen forskere holder imidlertid fortsatt døren på gløtt for at det skjedde en parallell innvandring

østfra til Nord-Norge, men det har ikke vært gjort arkeologiske funn som underbygger 

en slik teori. Det bør også nevnes at det i enkelte forskningsmiljø også har vært en utbredt tanke om en sørøstlig innvandring fra kontinental-Europa gjennom Skåne og den vestsvenske skjærgården.

Mot slutten av siste istid fantes et mektig kontinent der hvor Nordsjøen i dag ligger

Områder som i dag er havbunn i sørlige deler av Nordsjøen, var tørt land i flere tusen år etter istiden. Norskerenna, som skilte Norge fra Nordsjøkontinentet, var såpass smal at den kan ha vært mulig å forsere med båt. Mange mener at høyt ferskvanninnhold også kan ha medført at renna frøs til om vinteren, og at folk fulgte reinsdyrene til fots nordover etter hvert som innlandsisen trakk seg tilbake og tundraland skapet grodde til med skog.

Slik forskningen står i dag virker det mer sannsynlig at innvandrerne benyttet seg av båter enn at de kom traskende til fots. Sjødyktige båter har vært en forutsetning både for å kunne ferdes langs norskekysten og for å få tilgang til de rike ressursene i havet, og vi antar at denne teknologien allerede var vel utprøvd før menneskene fant veien nordover til Vest-Sverige og Norge. Umiak eller «konebåt» fra Grønland.

Vi har aldri funnet noe som kan minne om båter eller båtrester fra norsk steinalder, så hvordan de sjødyktige farkostene var konstruert vet vi lite om. Det er imidlertid rimelig å anta at de i likhet med inuittenes umiaker hadde et skinnskrog spent opp over en ramme av tre. Båter laget av uthulte trestammer, tilsvarende dem vi kjenner fra senere danske funn, var nok konstruert for smulere farvann enn våre ville kyststrøk. Dessuten fantes det ikke trær med nødvendig lengde og diameter så langt nord på denne tiden.

Kystboplassenes plassering forteller oss at rikdommene i havet må ha vært minst like viktige næringskilder som reinsdyr og andre landpattedyr det ble jaktet på. Langs den lange og kronglete kysten fantes rikelig med både hval, sel, fisk og sjøfugl. Gjennom jakt, fiske og fangst hadde folk ikke bare tilgang på mat, men også på skinn, pelsverk og råmateriale til å konstruere våpen og redskaper.

Karbon 14C-metoden er en metode for absolutt aldersdatering av organisk materiale. Alle levende organismer inneholder en liten konsentrasjon av en radioaktiv karbonisotop kalt 14C. Så lenge en organisme er i live og tar til seg næring, vil mengden av radioaktiv 14C være konstant. Når organismen dør og slutter å spise, stopper tilførselen av 14C, og mengden av 14C i organismen vil langsomt avta. Karbonisotopen 14C har en kjent halveringstid på 5730 år, dvs at 5730 år etter at organismen døde er mengden av 14C i organismen halvert. Ved å måle mengden radioaktivt 14C i forhold til levende organisk materiale, kan man regne seg fram til når organismen levde. De vanligste

materialene å måle på er trekull eller forkullede frø, fordi organisk materiale bevares bedre når det er forkullet. I teorien kan et hvert organisk materiale, som tre, bein,lær og tekstiler, dateres ved hjelp av 14C-metoden.

NOEN ETABLERTE ARKEOLOGISKE SANNHETER FRA TIDEN OMKRING NUMMEDALS FUNN

Betegnelsen Fosnakulturen. I arkeologien brukes betegnelsen kultur om funn der gjenstandene er av samme type eller har samme materielle uttrykk. Disse arkeologiske kulturene eller funnkompleksene, for å bruke et mer moderne uttrykk, har gjerne fått navn etter de stedene hvor sentrale funn er gjort;

eksempelvis de første eller største funnene.

De eldste norske funnene fra steinalderen kalles i dag for Fosnakulturen eller Fosnatradisjonen. Funnene ble først referert til som flintplassene på Nordmøre, på grunn av den store funnrikdommen som ble gjort i dette geografiske området. Senere gav den kjente geologen og arkeologen Anders Nummedal funnkomplekset navnet Fosnakulturen etter det opprinnelige navnet på Kristiansund – ladestedet Lille-Fosen.

Det var nemlig her, ved Voldvatnet i Kristiansund, han gjorde de aller første funn fra denne kulturen en høstdag i 1909. Men mer om dette senere – først litt mer om folket som kom, og hvordan de kan knyttes til andre kulturer i Europa.

Fosnakulturens forhold til andre kulturer

I dag er det allment akseptert at Fosnakulturen eksisterte i det første tusenåret etter istiden, dvs fra år 11000 til 10000 før nåtid (eller preboreal tid i geologiske termer). Det er også slått fast at funnmaterialet er nært beslektet med den nordtyske/sørskandinaviske Ahrensburgkulturen og den første fasen av det funnkomplekset danskene kaller Maglemosekultur. I Sverige kalles tilsvarende funn for Hensbackakultur, mens en nord for Helgeland bruker termen Komsakultur. Likhetstrekkene mellom disse kulturene, i alle fall når det gjelder funnmaterialet, antyder et visst slektskap eller felles opphav, dog med tydelige lokale særpreg.

Arkeologene bruker gjerne samletermen tidligmesolitikum, som betyr tidligste mellomsteinalder, om det nordiske funnmaterialet som helhet, og Fosnakulturen eller Fosnatradisjonen om det sørnorske materialet spesielt. En annen vanlig betegnelse i nyere forskning er pionérbosetningen, men denne refererer bare til de aller eldste Fosna-/Komsa-/Hensbackafunnene – det vil si selve landnåmsfasen, da landet først ble befolket.

Det kan være greit å nevne, at om man ønsker å lære mer om den eldste steinalderen i Norge, kan det være et nyttig tips å ta en del av det som har vært skrevet før 1980 med en klype salt. Før denne tiden var materialbehandlingen ofte mangelfull og gjenstand for feiltolkninger ogmisforståelser, samtidig som karakteristiske redskaper, våpen og annet utstyr figurerer under andre navn enn det som brukes i dag. Men så lenge en er klar over dette, kan det både være morsom og lærerik lesning. Skal en gå i dybden på materialet må en imidlertid gå gjennom det på ny med dagens forskning som utgangspunkt.

 NOEN ETABLERTE ARKEOLOGISKE SANNHETER

FRA TIDEN OMKRING NUMMEDALS FUNN

Før vi blir bedre kjent med Anders Nummedal og hans oppsiktsvekkende funn fra begynnelsen av 1900-tallet, kan det være nyttig å vite litt mer om hvilke «etablerte sannheter» som rådet innen nordisk steinalderforskning omkring forrige århundreskifte. Det kan gjøre det lettere å forstå hvordan en observant lektor med interesse for kvartærgeologi og hans funn av noen få flintbiter kunne provosere det arkeologiske fagmiljøet i sin samtid så til de grader som tilfellet var. Nummedals funn satte i gang en av de heftigste og mest langvarige debatter som noensinne har rast innen nordisk arkeologi.

Steinalderen var ikke noe nasjonalt faglig satsingsområde i Norge ved århundreskiftet 1800-1900.  Her var det jernalderen og fremfor alt vikingtid som var i skuddet. I vårt naboland Danmark derimot, var situasjonen en helt annen. Danmark og de øvrige sørskandinaviske landskapene Skåne og Schleswig-Holstein var fra naturens side utrustet med utømmelige mengder flint av god kvalitet, og dette ble gjenspeilet både i mengde og kvalitet på steinredskapene som ble funnet i disse områdene. Så om man brukte flintredskapene som målestokk, kunne man lett forestille seg at de danske funnene representerte steinalderens «høykultur» i Norden, og steinalderforskningen hadde høy status i Danmark. Og som om ikke dette var nok, var bevaringsforholdene for bein, gevir og annet organisk materiale langt bedre i det danske myrlandskapet enn i det sure, karrige jordsmonnet på Norskekysten, noe som ga en helt annen funnsituasjon.

Kjøkkenmøddinger – Ertebøllekulturens avfallsdynger

I Danmark ble det omkring 1850 gjort funn av et stort antall avfallsdynger fra slutten av eldre steinalder. Dette er viktige funn som kan fortelle oss mye om hvordan folk levde og hva de

spiste, og avfallsdyngene i Danmark har fått betegnelsen kjøkkenmøddinger på grunn det store

innholdet av østersskall og annet matavfall. Den mest kjente kjøkkenmøddingen ble funnet nær

Ertebølle ved Limfjorden på Nord-Jylland. Da disse metertykke avfallslagene ble funnet, mente

man at de måtte være fra en eldre del av steinalderen enn man til da hadde funn fra, særlig på grunn av de enkle og uslipte steinredskapene som ble funnet i møddingene. Mest karakteristisk var de såkalte skiveøksene og kjerneøksene, begge systematisk og elegant tilhogde redskaper som av fagmiljøene raskt ble utropt til høydepunkt innenfor den eldre steinalderens steinteknologi.

Mot slutten av 1800-tallet ble det ved hjelp av naturvitenskapelige dateringsmetoder slått fast at funnene skrev seg fra atlantisk tid, en klimaperiode som senere er blitt tidfestet til ca 6000-4000 f.Kr.

Ertebøllekulturen var dermed den eldste kjente steinalderkulturen i Skandinavia på den tiden, men statusen gikk tapt i 1900 da det ble gjort et rikt boplassfunn i Mullerup mose, også kjent som Maglemose, på Vest-Sjælland i Danmark. Dette funnet skulle vise seg å være betydelig eldre enn Ertebøllekulturens kjøkkenmøddinger, og det mest oppsiktsvekkende var de mange og forseggjorte redskapene av bein og gevir som ble funnet. De få flintredskapene i funnmaterialet ble derimot beskrevet som gjennomgående tarvelige.

Med disse funnene fra Ertebølle og Maglemose begynte man å få en viss oversikt over eldre steinalder, men det første årtusenet etter istiden forble et sort hull på det danske funnkartet,

helt frem til 1930-40-tallet. Den siste og kanskje viktigste brikken, i alle fall sett med norske og svenske øyne, falt ikke på plass før på 1960-tallet, med den danske læreren og amatørarkeologen

Axel Degn Johansens undersøkelser i Barmosen på Sjælland – men det kommer vi tilbake til senere.

Ett stort kulturområde?

Som nevnt var ikke steinalder noe sentralt forskningsområde i Norge på 1800-tallet, men også

her hjemme fantes det store mengder funnmateriale som våpen og redskaper fra steinalderen ved overgangen til det 20. århundre – ikke minst på Nordmøre. Dette dreide seg i all hovedsak om enkeltgjenstander som var funnet ved jordarbeid. Få arkeologer arbeidet med disse funnene, og de ga ikke grunnlag for noen selvstendig norsk redskapskronologi.

Blant nordiske arkeologer og andre kulturforskere var det på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet vanlig å forestille seg Skandinavia som ett sammenhengende kulturområde. Det vil si, man tenkte seg at det eksisterte en mer eller mindre enhetlig nordisk steinalderkultur, med sentrum i de flintrike områdene Danmark, Skåne og Schleswig-Holstein.

Når man så fant økser av lokale bergarter i Norge og Sverige, mente man de måtte være produsert  etter forbilder av flint. I virkeligheten var dette ofte lokale nyvinninger, laget av diabas og andre bergarter som var seigere og mer holdbare til øksebruk enn flinten. Når det gjaldt de mange redskapene og våpnene av skifer derimot, fantes det ingen åpenbare danske forbilder. Siden de ikke passet med det bildet forskerne på den tiden hadde av en ensartet skandinavisk steinalder, tenkte de seg at disse «forstyrrende» elementene hadde sitt opphav i den arktiske eller samiske steinalderen.

Men det var altså en utbredt tanke i det danske fagmiljøet at utviklingen ikke skjedde samtidig og i samme tempo alle steder innenfor ett kulturområde, og man så for seg at gamle tradisjoner og gjenstandstyper fortsatt kunne være i bruk i utkantsområder eller blant lavere lag av befolkningen lenge etter at de hadde gått av moten i mer sentrale strøk. Det fantes sikkert også eksempler i samtiden på dette, ikke minst innen jordbruk og draktskikk, men disse teoriene var nok i høyeste grad preget av at de ble utviklet av selvbevisste byfolk med universitetsutdannelse – folk som i egne øyne var mer opplyste enn folk flest og som befant seg i begivenhetenes sentrum.

Tanken om at visse kulturelementer var i bruk over lengre tid i mer perifere områder ble også brukt til å forklare hvorfor det på enkelte store og funnrike boplasser fantes en sammenblanding av gjenstander fra ulike perioder av steinalderen. I stedet for å reflektere over at boplassen kanskje hadde vært besøkt gjentatte ganger over flere tusen år, valgte man gjerne å betrakte alt som

ett funn og datere hele materialet etter det antatt yngste elementet. Denne tankegangen var en av hovedårsakene til den dype uenigheten som skulle oppstå omkring Fosnakulturens, og i enda

større grad den nordnorske Komsakulturens, alder og opphav. Historisk sett hadde Norge vært et

vedheng til Danmark og Sverige, et fattig land utenfor begivenhetenes sentrum. Slik hadde det vært i århundrer, og kanskje var det nærliggende å tro at det alltid hadde vært slik – helt tilbake

til steinalderen? Det var dermed naturlig å tenke seg at Norge, på grunn av sin perifere beliggenhet,

ble befolket på et langt senere tidspunkt enn de sørskandinaviske landskapene.

Skiveøks i flint fra Averøy. Etter Gjessing 1945 Kort fortalt tenkte man altså at likhet i form og utseende når det gjaldt utstyr og redskap var ensbetydende med kulturkontakt, og impulsene gikk uten unntak fra sør mot nord. Basert på forestillingene om forsinket spredning av kulturgods mente man dermed det kunne ta århundrer eller kanskje til og med årtusener før impulsene eller folkestrømmen fra den europeiske eller nordiske steinalderens sentrum, nådde frem til utkantområder som Vest-Norge og Finnmark. Det var altså utenkelig for de sentrale fagmiljøene i Skandinavia at det kunne være mulig å påvise like gamle eller eldre funn i Norge og Vest-Sverige som i Sør-Skandinavia. Bare tanken på at visse gjenstandtyper skulle kunne opptre tidligere i Norge enn i Danmark, eller være utviklet selvstendig, var på det nærmeste blasfemisk. Svært mye av disse tankene hadde sin grobunn i Charles Darwins epokegjørende verk Origin of Species (Artenes opprinnelse) som hadde fått gjennomslag blant forskerne på denne tiden. Man så for seg at redskaper og kulturer utviklet seg på samme måte som elementer i naturen med mutasjoner, naturlig seleksjon, spredning osv.

STRANDLINJEDATERING – Benyttet daterings-metode siden slutten av 1800-tallet

I Oslofjordområdet ble det fra slutten av 1800-tallet samlet inn et stort antall økser av finkornet bergart, kjent som Nøstvetøkser. Siden en stor del av disse øksene hadde slipt egg,en teknikk man vanligvis forbinder med yngre perioder, antok man først at de hørte hjemme i yngre steinalder. Etter hvert ble det imidlertid klart at funnstedene fra Oslofjordområdet og tilgrensende deler av Sverige (Lihultkultur) samlet seg omkring det samme geologiske høydenivået, som i Oslofjordområdet tilsvarte en høyde på ca 60 m over dagens havnivå.

 Ut fra  den kunnskapen en hadde om strandforskyvningen i området, fastslo både geologen Andreas

M. Hansen og arkeologen Anton W. Brøgger at Nøstvetkulturen måtte være noenlunde samtidig med de danske kjøkkenmøddingene – dvs ca 6000-4000 f.Kr. Nøstvetkulturen er senere blitt datert til 7500-5800 før nåtid, og bekrefter altså disse antakelsene

 ANDERS NUMMEDAL OG FOSNAKULTUREN 

Nøstvedtøkser. Etter Gjessing 1945 Hansen brukte samme metode for å datere en rekke svært høytliggende funnsteder i Østfold– opptil 150 m over dagens havnivå. Han mente at disse funnene måtte være eldre enn både Nøstvetlokalitetene og Ertebøllekulturens kjøkkenmøddinger. Det var sannsynlig å tenke seg at disse og tilsvarende høytliggende lokaliteter i sin tid hadde vært strandbundne, noe som ble styrket av topografien på funnstedene. Og dette innebar at Østlandsområdet hadde vært befolket siden like etter istiden.

Ved å blande inn raseteorier og annen pseudovitenskap sørget imidlertid Hansen for at han aldri ble tatt alvorlig av fagmiljøet, og lite tyder på at Nummedal kjente til Hansens arbeider før han gikk i gang med sine egne undersøkelser.

Anders Johnsen Nummedal (1867-1944) ble født i Vik i Sogn. Etter endte studier og fullført matematisk-naturvitenskapelig lærereksamen (cand.real.) i 1900, ble han ansatt som adjunkt

ved Kristiansund offentlige høyere allmennskole, og fra 1913 og frem til 1922 fungerte han som

overlærer ved samme skole.

Nummedal var glødende interessert i kvartærgeologi, og han brukte mye av fritiden sin på feltundersøkelser i og omkring Kristiansund. Søndag 31. oktober i 1909, mens han kartla en

strandterrasse fra slutten av istiden, gjorde han et funn som skulle vise seg å flytte den bakre grensen for bosetning i Norge flere tusen år tilbake i tid! Oppdagelsen skulle etter hvert også sikre ham en sentral plass i den nordiske arkeologihistorien.

Men tilbake til selve oppdagelsen: I en grøft ved det kunstig oppdemte Voldvatnet i Kristiansund fant Nummedal flintbiter som lot til å være tilhogd av mennesker. Flinten ble straks sendt til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs oldsaksamling i Trondheim, der de ble rundig gjennomgått av bestyreren, overlærer Karl Ditlev Rygh. I sitt brev til Videnskabsselskabet, datert 1. november 1909, skrev Nummedal følgende: «Paa en tur igaar fandt jeg vedlagte to flintstykker.

Da fundet muligens kan være af interesse, vil jeg ikke undlade at melde det.» 

Nummedal forteller i et senere intervju (1929) at «med første post kom det svar fra overlærer Rygh», der han kunne bekrefte at det dreide seg om funn fra steinalderen, og han oppfordret Nummedal til å fortsette undersøkelsene. Få dager senere var Nummedal tilbake ved Voldvatnet, der han gjorde flere funn: «Jeg fikk det innfall å gå bort i lyngmarken, en 10-12 skritt fra veien, og her hakket jeg løs, og snart skranglet det i flint. På en kort stund grov jeg fram et halvt hundre flintstykker.»

Funnstedet lå ca 40 m over dagens havnivå. Dersom boplassen hadde vært strandbundet, noe Nummedal mente å kunne lese ut fra den lokale topografien, innebar dette at funnmaterialet var blitt etterlatt her i tidlig postglasial tid, altså like etter istidens slutt.

Etter at han først hadde funnet denne topografiske ledetråden – for hans solide kunnskaper om geologi og lokal strandforskyvning kom her til god nytte – gjorde Nummedal i løpet av det påfølgende året nærmere 50 tilsvarende funn i Kristiansund, ved foten av Bremsneshatten og flere andre steder på Nordmøre, de fleste på nivåer mellom 25 og 45 m.o.h. Noen steder lå funnene blottlagt i dagen, i grøfter og jordhauger gravd opp i forbindelse med byggearbeid, og kunne ganske enkelt plukkes opp - bl.a. nordvest for kirken på Kirkelandet i Kristiansund:

«Riktignok var jeg gått ut for å finne spor fra stenalderen; men jeg må si jeg blev overrasket, da

jeg i det opkastede grus opdaget en stor, regelmessig flintspån, straks jeg kom hen til grøften.»

ANDERS NUMMEDAL OG FOSNAKULTUREN : 

ISTID, SMELTING, LANDHEVING OG ENDRINGER I HAVNIVÅET

Det var kort og godt en imponerende funnmengde som kom for dagen! Overlærer Rygh kunne med stor entusiasme slå fast at det på 28 av funnstedene var funnet så mange som 60 skiveøkser og 20 kjerneøkser – redskapstyper som var sjeldne i Norge men velkjente fra danske og sørskandinaviske funn fra slutten av eldre steinalder. Det var knapt til å tro, og arkeologene forholdt seg i begynnelsen skeptisk.

Flintøksene fra Nordmøre var imidlertid mange og høyst reelle. Rygh mente funnene tilhørte den eldre skandinaviske steinalderen, og at de var samtidige med de danske kjøkkenmøddingene.Men – og et viktig men – på den andre siden var det mange elementer som pekte tilbake mot den vesentlig eldre Maglemosekulturen og sen-istidens reinjegerkulturer, eksempelvis de enkle pilespissene med tange.

Nummedal selv fortsatte å stole på de naturvitenskapelige dataene og sin egen sunne fornuft. Han visste med seg selv at det umulig kunne være noen tilfeldighet at et så stort antall boplasser, alle med et noenlunde likt redskapsinnhold, konsekvent lå på samme høydenivå. Den eneste logiske forklaringen måtte være at boplassene en gang hadde vært strandbundne, og at disse funnene dermed var eldre enn både de danske kjøkkenmøddingene og noen andre funn som var gjort langs norskekysten tidligere.

I årene som fulgte fortsatte Nummedal med samme metode å påvise boplasser vest for Bergen, i Finnmark (Komsakulturen) og i Oslofjordsområdet. Etter hvert ble man også oppmerksom på tilsvarende høytliggende funn fra Hensbacka i Bohuslän og andre steder i Vest-Sverige. I 1922 ble det opprettet en personlig konservatorstilling for Nummedal ved Universitetets Oldsaksamling i Oslo (Christiania), hvor han jobbet frem til han gikk av med pensjon i 1938. Sammen med Johs. Bøe utgav han i 1936 monografien «Le Finmarkien», en murstein av en bok om Komsakulturen på fransk, som var steinalderspråket fremfor noe på den tiden. Med denne utgivelsen fikk han internasjonal anerkjennelse.

Likevel, til tross for en stadig mer overveldende bevismengde, fortsatte ledende Nørskandinaviske arkeologer og noen få norske i mer enn et halvt århundre å betrakte Fosnakulturen

og dens nordnorske og vestsvenske paralleller som en modifisert kjøkkenmøddingkultur eller Ertebøllekultur, med en rekke gamle og fremmede drag. Hvorfor de valgte en så uforsonlig linje er vanskelig å si, men antagelig var det en kombinasjon av faglig arroganse og selvgodhet i møte med mer provinsielle og derfor mindre skolerte (amatør)arkeologer.

Vendepunktet

Det endelige vendepunktet og aksepten av at Nummedals funn var eldre enn noe annet

steinaldermateriale man hadde funnet i Skandinavia, kom med den danske læreren og amatørarkeologen Axel Degn Johansens undersøkelser på Sjælland i Danmark på 1960-tallet. Med

utgangspunkt i funnmateriale fra lokaliteten Barmose I, første gang publisert i 1971, kunne

Johansen slå fast at det også på dansk jord fantes tidligmesolittiske boplasser med store

mengder symmetrisk flatehogde skiveøkser og andre redskaper som hadde slående likhetstrekk  med Fosna- og Hensbackafunnene. Fram til da hadde nemlig symmetrisk flatehogde skiveøkser

vært oppfattet som et sent element, dvs hjemmehørende i siste del av eldre steinalder. Man ble

dermed smertelig klar over at man i årenes løp hadde feildatert en rekke funn, eller på grunn av skiveøksene hadde oppfattet dem som en sammenblanding av funn fra flere tidsperioder. Det måtte altså overbevisende funn til på dansk jord før man kunne godta at skiveøkser var en del av det tidligmesolittiske redskapsinventaret. Men dermed forsvant også litt av frykten for at skiveøksene og andre klassiske danske ledetyper kunne ha sitt opphav i Norge eller Sverige snarere enn i Danmark. Og med dette stilnet debatten kort og godt av.

Nok om arkeologiske kontroverser og etablerte sannheter – og over til steinalderen på Nordmøre,slik den virkelig var!

ISTID, SMELTING, LANDHEVING OG ENDRINGER

I HAVNIVÅET – ikke lett å være steinaldermenneske. I dag er 80 prosent av Grønlands overflate dekket av en tykk iskappe. Hvis all denne isen smeltet, ville verdenshavene stige med rundt seks meter, og vi kan lett se for oss at konsekvensene ville bli katastrofale både for dyr og mennesker. Under siste istid var store deler av Nord-Europa dekket av en kilometertykk innlandsis. Enorme vannmengder var bundet opp i ismassene, og havnivået var mer enn 100 meter lavere enn i dag. Den sørlige delen av Nordsjøen var tørt land, og selv etter at istiden var på hell kunne en gå tørrskodd fra kontinentet til de Britiske Øyer.

Etter hvert som isfronten trakk seg tilbake og smeltevannet fosset ut i havet, ble store landområder

lagt under vann. Mens det tidligere bebodde Nordsjøkontinentet og deler av det Europeiske steppelandet, blant annet den Engelske kanal, ble oversvømt, skjedde det motsatte i det meste av Norge og Sverige. Her hadde jordskorpen vært presset ned i jordmantelen av den enorme vekten fra innlandsisen, og da breene trakk seg tilbake og presset fra isen lettet, begynte landet sakte å heve seg igjen. Nedpressingen hadde vært størst der isdekket var mektigst, altså i innlandet, og det var også her landhevingen var mest dramatisk. I indre Oslofjordområdet har den relative landhevningen siden istiden vært på formidable 220 meter, og her stiger landet fortsatt med ca 4 mm i året. Generelt var effekten altså større innerst i fjordene enn lengre ute på kysten. Bosetting i strandsonen  Steinaldermenneskene anla boplassene sine i strandsonen, gjerne på steder med gode havneforhold.

Den gang, på samme måte som for bare noen generasjoner siden, var båten det viktigste transport- og kommunikasjonsmiddelet langs kysten. Når de engang strandbundne boplassene fra steinalderen i dag gjenfinnes langt inne på land, på ulike høydenivåer, skyldes altså dette endringer i det relative havnivået fra istiden og frem til i dag. Den rekonstruerte strandlinjekurven blir derfor et viktig redskap når arkeologer skal påvise og datere boplasser fra steinalderen – akkurat slik Nummedal gjorde det for 100 år siden